Ja, fy f... i motbakke går det faktisk oppover. Det fikk jeg kjenne på i helgen for å si det sånn. Norgescup-avslutningen på Skullerud ble det tyngste rittet for min del i år, og heldigvis også det siste for denne sesongen. Det har vært en tung sesong, med et par små høydepunkter. Startet sesongen med håndbrudd og avsluttet med en sykdomsperiode. Sånn kan det gå, og jeg skal ærlig innrømme at det har vært hardt å holde motivasjonen oppe til tider denne sommeren.
 |
| Fra en tempo i Hellas i vinter. |
Da hånden brakk i april, hadde jeg akkurat perset på O2-test og var klar for en heidundranes sesong med skyhøye mål, og det var bare en måned igjen til EM. Men uhell skjer i denne sporten, og dette lille bruddet i hånden var mitt første ordentlige uhell siden jeg startet med terrengsykling tilbake i 2004-2005 deromkring. Ikke noe big deal, bare et vanlig brudd, 1 måned og noen dager med gips, og så var det tilbake i skogen 2 dager etter at gipsen var vekk. EM hadde gått, men hvorfor ikke gå for en plass i VM?
Første ordentlige prøvelse ble et C1 ritt i Vårgårda i Sverige. Her kjørte jeg i fjor også, men det skulle fort vise seg at fall, en måned med innendørssykling og null teknikktrening hadde gjort meg pissredd. Teknikken min var til å grine av, og det gjorde jeg nesten og. Jeg brukte lang tid på å sykle gjennom løypen dagen før, men endte opp med å kjøre B-spor der det gikk. Uansett var formen grei, og til tross for pinglekjøring nedover, kjørte jeg ikke så aller verst, men allikevel 6.plasseringer dårligere enn forrige året.
Etter dette ble jeg forkjølet og gjorde det jeg kunne for å bli frisk til andre runde av Norgescup på Konnerud. Fikk hentet meg greit inn og kom på pallen begge dagene. Men avstanden til de foran meg, var lengre enn den hadde vært i Sverige noen uker før. Slik ble det også på Langsettløkka helgen etter, og jeg begynte å bli utålmodig på formen. NM 2 uker senere skulle være min sjanse til en plass i VM.
Jeg kom på 3.plass i NM, og ble beste rytter i K-elite under 23 år, men fortsatt var jeg 6 minutter bak vinneren. Det ble ingen VM-plass på meg i år, og det er helt greit, selv om jeg gjerne skulle kjørt i Nové Mesto. Litt "urettferdig" skal jeg innrømme at jeg synes det var, for jeg var jo beste U23-rytter, og i VM er det jo egen U23 klasse. Men jeg kan jo på en måte forstå det og, selv om jeg synes det er dumt for utviklingen av sporten at så få får prøve seg i mesterskap. Nå fikk jo heller ikke de to andre seniorene på pallen kjøre rundbane-VM, og jeg synes nok egentlig det var litt kjipere at lagvenninne Elisabeth Sveum ikke fikk delta, enn at jeg selv måtte bli hjemme. Uansett, 7-8 til VM i terrengsykkel, og nå 26 til VM i landevei (med 14 i støtteapparatet) i Quatar. Mangel på penger i forbundet synes jeg i hvert fall ikke det kan skyldes på lenger. (men synes så klart det er bra at så mange får kjøre! Skulle bare ønske det ble satset litt mer på oss terrengsyklistene og...)
Grunnen til at jeg selv synes det var helt greit at jeg ikke fikk kjøre, var at det hovne sesongmålet var en topp 10-plassering i VM, og dette visste jeg at jeg
ikke kom til å klare sånn som det ble uansett. I tillegg var jeg redd for en reprise av
EM 2015.
Etter NM ble det stille fra min side på både på blogg og på instagram, og jeg kan jo være så ærlig å si at jeg ikke klarte å være fornøyd med den 3.plassen. Ikke fordi jeg ikke sto høyere på pallen, men fordi jeg innså at min egen innsats de siste ukene hadde vært for dårlig. Jeg kunne gjort mer. Jeg kunne stått opp tidligere, lagt meg tidligere, trent en økt til her og der. You name it, for du som leser har sikkert vært borti det sjæl. Etter NM, og VM-drøm i vasken, ville jeg bare ha en pause. Jeg ville jo sykle, men det å prøve å leve som en toppidrettsutøver med flere økter om dagen og havregrøt uten sukker, var ikke akkurat det jeg lengtet etter.
Garminen min ble kaputt, og ingen økter ble registrert på flere uker. Jeg holdt det allikevel gående med et par maratonritt i ukene etter NM og jeg syklet nesten hver dag. Jeg var aldri umotivert sånn i det hele, men jeg følte at denne sesongen var litt over, og jeg begynte å se frem til vintertreningen mot 2017-sesongen. I slutten av juli skulle jeg på ferie å bare koble helt av, så uken før tok jeg meg sammen og dro til Sylvi og fullførte en god treningsuke med henne før jeg avsluttet uken med Furusjøen rundt oppe i Rondane. Hadde ikke noe særlig fart, men jeg fikk presset meg til en 2.plass et godt stykke (en hel kake...) bak Elisabeth.
 |
| Drøbak-larve og Qloom-hansker på langtur med Sylvi |
 |
| Fuerteventura-bilen vår on point |
 |
| Gjemmer meg for kroppspresset |
Etter ferie var det rett til Danmark for å komme igang igjen. Motivert, men spent. Rittet gikk helt greit, og jeg kunne ikke forventet så mye mer. I Trondheim helgen etter kjørte jeg nok det rittet som får bli sesongens beste opplevelse. Det ble og beste resultat i 2016, som 2.beste nordmann og en 3.plass totalt. Jeg kunne pushe meg og kroppen responderte bra.
Så var det skolestart på Norges idrettshøyskole samme uke som jeg var trener på Rye terrengsykkelskole. Falt på Kalas-cup onsdag, 4 timers venting på legevakten og et par sting i kneet natt til torsdag kl.03, opp å være trener torsdag kl.09, fullt skolekjør uken etter, og så var det bihulebetennelse og hoste og rett ut på sofaen. Etter en uke på antibiotika, var formen bedre og hjernen var lei av netflix. Prøvde meg på kalas-cupavslutningen 2 dager senere, men måtte kaste inn håndkleet etter 1 runde. Og så er vi her da. Siste terrengritt kjørt, avsluttet med å få "bank" på Skullerud i helgen. Jeg er lettet over at sesongen er over, og jeg ser fremover til neste år, og årene som kommer.
I alle disse årene jeg har syklet har jeg hatt en oppadstigende utvikling fra år til år. Fjorårets sesong som første års senior i Norge gikk over all forventning, så det at jeg har hatt en "down-sesong", får jeg rett å slett bare tåle, legge bak meg og gå videre. Satser på at 20-årskrisa gjør at jeg får dreisen på det igjen.
Den som ikke gir seg blir vel best til slutt?
Jeg har fått masse støtte i år og er veldig takknemlig. Rye har hatt et godt opplegg og i tillegg latt oss dra på turer rundt om i Europa for å samle UCI-poeng, og gitt oss muligheten til å sykle på bar asfalt og sti gjennom vinteren. I tillegg har vi hatt Maxxis og Sykkelnutrition med på laget, som har sørget for godt feste og optimal veskebalanse på sykkelen. Også en stor takk til Ramo for de beste syklene, Kalas for lycra,
Outdoorsport for stitøy, ESIgrips for holker, Rudy for briller og hjelm, og Shimano for de fresheste skoene! Mamma og pappa, og Ove skal og ha et stort takk. Håper at det finnes noen der ute som fortsatt har troa på meg og vil være med på laget inn mot 2017-sesongen. Tusen takk for i år!
PS: Takk til dere som klikker dere inn! Feirer 5001 bloggvisninger for øyeblikket, og det er jo litt gøy :)
xoxo
Marit
