Jeg hadde gledet meg til å sykle, for jeg har hatt flere gode opplevelser på Terrengsykkelrittet tidligere, men denne gangen skulle det altså ikke bli min dag, og heller ikke 7 av de 10 andre kvinnene som sto på startstreken i kvinner elite sin dag. Det var altså 3 som var tøffe nok til å fullføre disse to rundene på 3mil med teknisk krevende terreng i ekstremt bløte, kalde og gjørmete forhold. All respekt til de!
Jeg var egentlig fornøyd med værmeldingen (22mm regn), men det var fordi jeg ikke visste hvor mye 22 mm med regn egentlig var (det er sykt mye)! Nå vet jeg det, og jeg kan konkludere med at når gradestokken i tillegg såvidt når opp til 6 grader, så er det ikke så veldig digg å sykle. Så de litt våte forholdene jeg så frem til fordi jeg har bestemt meg for å like regn bare fordi mange andre ikke gjør det, de ver ikke noe å juble over allikevel.
Jeg syklet med nesten full rustning, og beholdt til og med baggy-shortsen og supertrøyen (og lange løse armer) på. Det hjalp lite da man allerede var gjennomvåt etter startloopen. Starten gikk forresten skikkelig dårlig, og jeg hadde følelsen av at hjulene mine sugde seg alt de kunne fast i bakken, men da vi kom inn på stiene fant jeg fort litt bedre flyt og noen rygger å henge på. Akkurat da hadde jeg det faktisk ganske gøy, men så begynte brillene å bli duggete og gjørmete, flaska ble full av møkk, og det var til tider litt mangel på merkebånd. Jeg klarte meg uten å sykle ordentlig feil, men det var det mange andre som gjorde, og jeg har aldri sett så stressa mennesker i et sykkelritt. Etter et tryn i myra som var merket som "Enduro", begynte jeg å gå skikkelig lei. Jeg tok meg selv i å si ting som "dette er det dårligste enduropartiet jeg noen gang har sett" (det viste seg at dette var en feilmerking) og "hvorfor i helvete driver jeg med det her Marit?". I tillegg slo jeg kneet på en sånn måte som er sinnsykt vondt med engang, men det går over etter typ 5 minutter, og om jeg ikke hadde vært så kald og lei, hadde jeg sikkert ikke merket at jeg hadde slått kneet engang, men jeg var kald og lei. Gikk derfor rundt å tråkka i myra en liten stund og tankene begynte å surre rundt om jeg kanskje skulle bryte. Hmmm. Var nå helt alene. Noen foran og noen bak.Etter endt "Enduroparti" kom jeg meg ut på grusen, og da slo det meg at jeg ikke hadde spist noe enda. Etter en liten krig med lomma (sånn liten foran på sekkereima), fikk jeg opp sjokolade-bar-saken og fikk trøkket i meg en bit. Følte kreftene bare fløy tilbake inn i meg, og jeg tenkte "Haha, jeg skal hvert fall ikke bryte noe ritt!". Den tanken varte i 3,5 minutt. Etter at en 10-talls menn fra sportsklassen som startet mange minutter bak meg hadde passert meg med den samme kommentaren "Kom igjen, bra jobba" og jeg hadde svart inni tankene mine med "hold kjeft, det her er så lite bra jobba det kan få blitt", begynte jeg å bli skikkelig lei. Jeg begynte å trille sykkelen på stipartier som egentlig så dødsmorsomme ut, og jeg følte meg som tidenes tulling.
Når det begynte å nærme seg 1 time og 15 minutter siden tanken om å bryte hadde slått inn, var jeg like ved Skullerud. Nå var tankegangen følgende "okei Marit. Jeg er kald, gjennomvåt, det har ikke sluttet å regne enda, og jeg vil hvertfall ikke sykle det partiet her engang til".
Til vaktene jeg passerte sa jeg "hehe, jeg har egentlig brutt jeg tror jeg". Og når jeg kom til Skullerud og de sto og serverte Cola, så hadde jeg bestemt meg: "hei, jeg bryter jeg. Jeg klarer ikke dette mer jeg tror jeg." Fikk høre det var 4 damer som haddee passert. Drakk opp Cola'n, og fikk med meg en lokal vakt som viste meg raskeste veien til målområdet. Rett i dusjen med alt av klær og sko, og der ble jeg i hvert fall en halvtime. På vei ut møtte jeg to til fra klassen min som hadde brutt, og jeg ble enig med meg selv om at det faktisk var helt okei å bryte for engangs skyld. Så det var årets Terrengsykkelritt "kort" (altfor langt) oppsummert. Dere kan jo være glad for at jeg brøt, for hvis ikke hadde jo denne teksten vært dobbelt så lang. Men jeg har allerde planer om prøve på nytt neste år (så lenge det ikke er meldt 22mm regn).
Søndagen gikk til oppkarbing i min brors konfirmasjon, og så var det plutselig juni. Juni og 7 varmegrader på Lillehammer ( :) ), for ikke å snakke om regn. I går ble det arrangert Mjøscup på Lillehammer. En mini sykkelcup som går i mjøsområdet. Jeg ble med bare for gøy og for treningen sin del. Har bestemt meg for at jeg fortsatt skal like å sykle når det regner (bare ikke altfor mye regn), så det passet jo perfekt at det regnet hele dagen (altfor mye regn). Rittiden var på 30 minutter (1/11 del av tiden som var vinnertiden i kvinner elite på lørdag). Og her skal dere faktisk få en kort oppsummering. Jeg ble våt og skitten, flasken min ble våt og skitten, så var jeg i mål.Fullførte!
Så nå er jeg altså glad igjen og elsker regnværsritt!
Her ser dere hvor mye jeg elsker det.
Blogges!
Når det begynte å nærme seg 1 time og 15 minutter siden tanken om å bryte hadde slått inn, var jeg like ved Skullerud. Nå var tankegangen følgende "okei Marit. Jeg er kald, gjennomvåt, det har ikke sluttet å regne enda, og jeg vil hvertfall ikke sykle det partiet her engang til".
Til vaktene jeg passerte sa jeg "hehe, jeg har egentlig brutt jeg tror jeg". Og når jeg kom til Skullerud og de sto og serverte Cola, så hadde jeg bestemt meg: "hei, jeg bryter jeg. Jeg klarer ikke dette mer jeg tror jeg." Fikk høre det var 4 damer som haddee passert. Drakk opp Cola'n, og fikk med meg en lokal vakt som viste meg raskeste veien til målområdet. Rett i dusjen med alt av klær og sko, og der ble jeg i hvert fall en halvtime. På vei ut møtte jeg to til fra klassen min som hadde brutt, og jeg ble enig med meg selv om at det faktisk var helt okei å bryte for engangs skyld. Så det var årets Terrengsykkelritt "kort" (altfor langt) oppsummert. Dere kan jo være glad for at jeg brøt, for hvis ikke hadde jo denne teksten vært dobbelt så lang. Men jeg har allerde planer om prøve på nytt neste år (så lenge det ikke er meldt 22mm regn).
Søndagen gikk til oppkarbing i min brors konfirmasjon, og så var det plutselig juni. Juni og 7 varmegrader på Lillehammer ( :) ), for ikke å snakke om regn. I går ble det arrangert Mjøscup på Lillehammer. En mini sykkelcup som går i mjøsområdet. Jeg ble med bare for gøy og for treningen sin del. Har bestemt meg for at jeg fortsatt skal like å sykle når det regner (bare ikke altfor mye regn), så det passet jo perfekt at det regnet hele dagen (altfor mye regn). Rittiden var på 30 minutter (1/11 del av tiden som var vinnertiden i kvinner elite på lørdag). Og her skal dere faktisk få en kort oppsummering. Jeg ble våt og skitten, flasken min ble våt og skitten, så var jeg i mål.Fullførte!
Så nå er jeg altså glad igjen og elsker regnværsritt!
Blogges!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar