torsdag 17. september 2015

Kaputt del 2 (EM)

Hei igjen!

Som tidligere nevnt var jeg litt usikker på om jeg i det hele tatt skulle ta turen til Italia og EM. Legen sa til meg at hun anbefalte å stå over NM, men at til EM så skulle antibiotikakuren ha virket såpass at det bare var å kjøre på. I hodet mitt ble det helt feil å stille i EM uten å stille i NM som bare var 1 uke før, så jeg valgte å kjøre på med begge deler. Etter nedtur og deretter opptur var jeg altså bestemt på å stille i EM. Jeg følte at det var mye mer enn bare en halsbetennelse som gjorde at NM gikk dårlig, og det var mye mentalt jeg kunne jobbe med til EM. I tillegg hadde jeg allerede måtte stått av 2 tidligere "landslagsoppdrag" pga. sykdom, og jeg følte at jeg virkelig trengte å bli med for motivasjonen sin del. Det høres sikkert helt idioti ut, men jeg trengte å dra dit. Og bare for å nevne det, så var jeg ikke smittsom lengre og hadde ikke hatt feber o.l, så jeg vil si det var en mild halsbetennelse. Reisen var bestilt, og jeg hadde ingenting å tape på å delta.
I hele området var det hengt opp bannere og reklame for EM. Dette er rett utenfor hotellet vårt som lå noen km fra konkurransebyen. Norge har litt å lære her om vi skal ha internasjonale mesterskap igjen...

Tidlig mandag morgen møttes vi på flyplassen, og jeg var veldig glad for valget jeg hadde tatt om å dra. Etter mellomlanding i København var det litt problemer med bagasjen, og i flyet på vei til Venezia ble det nevnt over høyttaleren at selv om de ikke hadde fått med seg all bagasjen, så var i hvert fall alle sykler med. Fint tenkte vi. Men da vi kom frem var det bare 3 av 9 som fikk kofferten med klær osv. Det førte til 2,5 time i registrerings-kø, og påfølgende 2 dager i langbukse og svett t-skjorte i 40 varmegrader. Hadde heldigvis sykkelsko og hjelm i håndbagasjen, og vi som ikke hadde bagasje fikk låne sykkeltøy av de som hadde. Etter 2 døgn med vasking av undertøyet i vasken og påfølgende tørking etter hver dusj, sto endelig bagasjen nede i resepsjonen til frokosten. Det ble full hallelujastemning i gruppa, og det var ubeskrivelig godt å ta på seg noen andre klær etter å ha levd som munk noen dager. Denne dagen sto også stafetten for tur. Det var Sondre, meg, Martin og Petter som skulle kjøre for Norge.
Både Sondre og jeg hadde en dårlig dag (eller jeg hadde jo en dårlig uke eller 3), mens Martin og Petter imponerte. På stafetten setter man selv opp hvem som starter når. Vi satt opp meg på 2. etappen, men de fleste jentene kjørte 3. etappen viste det seg. Det går jo opp i opp, men da jeg syklet ut som nest siste med en tyrkisk mann bak meg, hadde jeg ingen sjanse, og jeg lå helt sist inn til veksling. Det var faktisk flere minutter opp til neste land. Jeg vet ikke om jeg kanskje hadde klart å gitt litt mer om jeg hadde hatt noen jevngode i nærheten, men uansett så følte jeg meg helt kaputt. Det var varmt, hardt, og jeg manglet alt som hadde med trøkk å gjøre. Vekslet med Martin Siggerud som kjørte en bra etappe og fikk tatt innpå litt på de andre landene. Petter Fagerhaug kjørte siste runde og fikk tatt igjen to land. Vi endte altså på en 15. plass av 17 lag som stilte.  Det må også nevnes her at vi stilte med et veldig ungt lag. Jeg tror vi var det nest yngste laget med en gjennomsnittsalder på 1 år eldre enn dansken sitt lag, som forøvrig gjorde det rimelig bra. Tyskland vant, Sveits nr.2 og Tsjekkia nr.3. Veldig gøy å få kjøre stafett selv om det gikk som det gikk, og det kan jo faktisk bare gå bedre neste gang :)


Fredag var det Ingrid og Eirik sin tur til å gi gass. Eirik kom på en 9. plass i trail, noe som var veldig bra, og ikke langt unna å få delta i finalen hvor 6 går videre. Ingrid kjørte kjempebra i sprint-prologen og hadde andre beste tid av kvinnene. Dessverre hadde arrangørene lagt sprinten til kvelden, og det var meldt store mengder regn, så etter å ha avventet heatene, ble det utsatt til lørdagen.

Tordenvær fredagkveld
Lørdagmorgen, konkurransebyen ligger under skyene nede i dalen.
Lørdagen var også dagen kvinnens u23 start. Starten vår gikk på ettermiddagen, og etter store mengder regn både fredagkveld og lørdagmorgen, var det en glatt og gjørmete løype som ventet oss. Kvinner og menn junior hadde også kjørt tidligere på dagen, så løypa hadde trukket til seg alt vannet og nedkjørslene var allerede ganske oppkjørt. Jeg så på det som en fordel for meg som er fra Norge og er vant til dårlig vær og gjørme, og i tillegg var det ikke like varmt som dagene før, men det lå vel fortsatt på 25 grader ++. Om ikke jeg husker helt feil, hadde jeg startnummer 18, som vil si at jeg var ranket litt under midten da vi var rundt 30 startende. Vi startet i en asfaltert motbakke før løypen svingte inn til høyre og ut på gress etter noen hundre meter.
Her er bilde av startbakken fra menn elite sin  fellestart
Jeg kom langt bak i feltet, og lå blant de 5 bakerste da vi svingte inn på gresset. Etter noen hundre meter på gress, gikk løypen innom et kort stiparti med en motbakke. Her ble det totalt trafikkork, og alle løp overalt. Det var mange lengre motbakker i vente, så jeg stresset ikke så veldig over å ligge så langt bak som jeg gjorde, og bare et par plasser foran meg lå danske Malene Degn som også hadde fått en litt dårlig start. Jeg vet hvor godt hun er til å komme seg fort frem, så jeg tenkte jeg skulle prøve å henge meg på henne i starten for å komme meg litt lengre frem i feltet. Like får første langesone var det en svingete nedkjøring med nærmest umulige svinger, denne bakken hadde de sperret av og byttet ut med en annen som gikk mer rett ned, fordi det hadde blitt så dårlig "føre". Jeg kjørte med gode gjørmedekk og hadde egentlig bra feste, men plutselig kjørte jeg ut, gikk over styret og mistet masse luft i forhjulet. Var bare 70 meter fra langseonen da det skjedde, og jeg fikk byttet hjulet fort med hjelp fra mekaniker Marco. Kom meg på sykkelen igjen, og lå nå nestsist. Neste motbakke var så gjørmete at alle løp (les:gikk) opp. Jeg fikk løpt forbi en, men feltet hadde allerede spredd seg masse, og det var store mellomrom.

Denne løypen er nok også den løypen med flest og brattest motbakker som jeg noengang har syklet, og fra torsdagens stafett, hadde jeg heldigvis fått meg 28 klinge foran i stedet for 30, og det kunne jeg faktisk merke forskjell på. Jeg følte meg mye bedre i klatringene enn det jeg hadde gjort på torsdagen, men det gikk ikke så veldig fort fordet. Nedover var jeg en ren katastrofe, og reservehjulet jeg hadde fått på var absolutt ikke noe gjørmedekk, og det pakket seg fullstendig. Jeg endte med å løpe ned noen bakker, mens i noen andre tok jeg foten i bakken og sklei kontrollert ned. Det så absolutt ikke bra ut. Jeg tror det eneste som holdt meg motivert til å fortsette og sykle var alle italienerne som ropte "ciao bella". Etter hvert begynte faktisk noen av de som så på å dytte meg oppover i bakkene. Jeg forsto ingenting da det plutselig gikk mye letter, og ble nødt til å rope "no, no, it's okey!" Til og med en av vaktene dyttet meg litt opp en bakke, og jeg ble faktisk litt redd for å bli disket. Jeg hadde en merkelig følelse hele løpet, og jeg klarte aldri å presse meg ordentlig. Hodet var ikke med og pulsen var veldig mye lavere enn den pleier. Etter 3 av 4 runder ble jeg vinket inn til siden og lappet rett før runding. Det var såklart utrolig kjipt, men der og da føltes det helt okei å slippe å få kjøre den siste runden. Jeg hadde litt blandede følelser og begynte nesten å gråte samtidig som jeg slet med å få puste og jeg følte jeg hadde skuffet både meg selv og andre. Ble ikke mye nedkjøring den dagen for å si det sånn... Pallen ble følgende: Perrine Clauzel (Fra) 1h37.50; 2. Margot Moschetti (Fra) 1h39.32; 3. Monika Zur (Pol) 1h40.25.
Ingrid på start i semifinalen
Etter en deilig dusj hvor en tysk dame først reddet meg fra å dusje i feil garderobe/dusjskur (jada, hadde allerede kladd av meg 80% i herregarderoben og sto i døråpningen og slo skoene sammen for å få bort gjørme) og deretter lånte meg dusjsåpen sin som til min store glede luktet kokkos, var det tid for å heie frem Ingrid i semifinalen og finalen. Hun kjørte kjempebra i semifinalen, men dessverre begynte det nok engang å regne og løypen ble rimelig glatt. Spenningen ble enda høyere da det var minst en som skle ut både 1 og flere ganger i hvert heat. Så var det finalen til kvinnene og Ingrid fikk en god start og lå først, men i første svingen sklir hun og mister dessverre muligheten til å ta en pallplass. Juniorguttene kjørte derimot veldig bra tidligere på dagen og fikk en 16.plass som beste plassering i det tøffe juniorfeltet (De hadde da unngått desserten noen dager i motsetning til meg...)



Søndagen gikk til heiing og sola var tilbake for fullt. Dessverre hadde jeg smurt meg med faktor 50 fra skulder til underarm så jeg kom hjem like blek som før vi dro. I dag var det Sondre og Gunn-Rita som skulle sykle av de norske. I tillegg kjørte kjæresten min, så det var jo litt ekstra stas å få heie på han. Sondre hadde et mye bedre løp enn på stafetten på torsdagen, mens Gunn-Rita fikk det litt tungt. Det var uansett utrolig gøy og se på, og fascinerende hvor fort de raskeste faktisk kjører. Vi så også deler av menn elite rittet og enkelte av de ser ikke andpustne ut engang til tross for varmen og det sinnsyke tempoet de holder.
Bilde fra ett av de bratteste partiene i løypa. Bra stemning under løpet til menn elite!
Selv om mitt eget EM-løp gikk dårlig, så hadde jeg det utrolig gøy på tur med resten av gjengen, og jeg er noen erfaringer rikere. Neste gang jeg skal kjøre et EM skal jeg i hvert fall være 100% og ha selvtilliten på plass før start. Nå vet jeg hvert fall hva jeg går til, og jeg synes det er fint å ha fått prøvd det ut  og kjent litt på nivået. Dette ble det eneste store internasjonale rittet for min del i år. Det er kjipt da det gikk så dårlig, og jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde sett for meg et ganske mye bedre resultat da jeg ble tatt ut til EM etter noen bra ritt i mai og juni, men da har jeg hvert fall noe å jobbe mot til 2016-sesongen. Neste år skjer det i Sverige og da er planen å ikke gå på antibiotika!


Jeg vet at vi nå er i September og at det er nesten 2 måneder siden EM, men sånn kan det gå... Over og ut Alpago!